Søk

Intervju - EUB

Jeg har gru-gledet meg til denne dagen. Jeg grudde meg til å våkne og stå opp. For jeg har vært så redd for hva slags tilbakemeldinger dette skulle få. For det er alltid noen som har noe mindre positivt å si i en sak. Og det er alltid noen som må pelle på og gjøre narr av andre. Men jeg syntes ærlig de som skulle ønske å gjøre narr av den saken her, kjør på.

For gjør du det, da har du rett og slett ingen som helst peiling på hva dette er heller.


Jeg hadde egentlig et intervju med Eidsvoll Ullensaker Blad grunnet operasjonen min. Men vi kom inn på et annet viktig tema under intervjuet som har en god del å gjøre med denne situasjonen også. Eller, den kan ha en sentral innvirkning.

Jeg fortalte om alt fra operasjon jeg har gjennomgått, hvordan jeg sluttet på skolen, at jeg gikk til psykolog og coach til at jeg har slitt med å komme meg tilbake til et "normalt" liv. Dette er noe som for mange folk er vanskelig å sette seg inn og vanskelig for å forstå. Og jeg tok på denne tiden, og for så vidt ennå avstand fra mennesker som så ned eller ser ned på meg på grunn av denne situasjonen.

Det er et ellers tabu belagt tema å snakke om å droppe ut av skolen som jeg gjorde. Og du skal for all del heller ikke snakke om problemene dine. For da syter du jo så sjukt.

Jeg har ikke bedt noen om å syntes synd på meg. Ikke en eneste kjeft har jeg bedt om å syntes synd på meg. Det folk som oftes ønsker seg i sånne situasjoner er forståelse. Men jeg forventer ikke at noen skal forstå heller. Men når du ser at et menneske prøver å sette seg inn i din situasjon, du ser at de prøver men kanskje heller da ikke får det helt til. Det er det som betyr noe. De som prøver.


Når det kommer til min skoleslutt, kan jeg vel si med en gang at dette er for meg mye vanskeligere enn det med fødselsmerket og alt det der. Skole er noe man trenger, og jeg trodde aldri jeg skulle havne der at skolen for meg skulle bli et levende helvete. Men det ble det og jeg greide det ikke. Sånn er det. Det betyr ennå ikke at alt håp er ute. Og det betyr heller ikke at jeg er noe mindre verdt enn alle andre??

For det er sånn man føler seg når man slutter på skolen. At du er dårligere, at du er dum. Alle ser ned på deg og ingen skjønner seg på deg.

Det tok meg lang tid å tørre å gjøre ting selvstendig igjen etter jeg slutta på skolen. Jeg mistet masse venner og satt igjen ganske så alene. Jeg har i ettertid snakket med noen av de vennene og de har fortalt at de ikke skjønte hvorfor jeg ikke greide å fullføre der og da. Men at de har fått mer forståelse for hvorfor i etterkant. Dette har ikke gjort at vi har blitt gode venner igjen, dessverre.. Men det hjalp meg å høre at de skjønte litt mer. Da følte jeg meg ikke så ille lenger.

Jeg har ennå et mål om å fullføre. Og å få meg en utdanning jeg også. Hva det blir og når er ennå et spørsmål. Jeg vil være sikker på at det jeg velger er noe jeg skal kunne trives med å jobbe med ut livet. Noe jeg brenner for og noe jeg vil få bruk for. Det er mine kriterier.


Jeg håpet at ved å stå frem med dette, kunne jeg også hjelpe andre. Det har stått så mye i mediene de siste årene om ungdoms psykiske helse og skole. Og det som skjedde sist da jeg fortalte om fødselsmerket fikk så mye positive tilbakemeldinger at jeg tenkte jeg skulle bruke stemmen min til å forhåpentligvis få nådd frem til fler unge i samme situasjon.

Så alene jeg følte meg på denne tiden, skulle jeg ønske det var fler da som stod frem og kunne fortelle at de var i samme bås som meg. At de ennå ikke visste hva de ville bli eller ikke trivdes. Jeg håper at de som er i denne situasjonen og som leser innlegget i EUB og mitt innlegg her kan føle seg litt bedre og vite at det er håp. Og at du aldri skal gi opp. Og for all del vite at det er INGEN skam å fortelle det som det er. Vi må tørre å si ifra og vi må tørre å bruke stemmen våres! Jeg forstår de som ikke syntes det er lett, men derfor skriver jeg dette.






Og som et tips til dere som har droppet ut og ønsker veiledning og hjelp og kanskje ikke har fått det etter dere droppet ut, eller bare generelt trenger å snakke med noen om skole så anbefaler jeg dere å snakke med et Veiledningssenter. Jeg gjorde det, og selvom det ikke fikk meg på skolebenken igjen ga det meg mot til å prøve ut andre ting jeg ville. Jeg fikk meg en jobb og jeg fikk med tiden motet til å starte bloggen igjen. Dette kan være nok til at jeg også en dag når jeg vet hva jeg ønsker å utdanne meg kan gå for det og fullføre.


Jeg er veldig fornøyd med at jeg stod frem om det at jeg droppet ut av skolen. Og leste senest i stad en artikkel på Aftenposten som omhandlet akkurat dette. Jeg smiler igjen, etter fler år hvor jeg har vært redd for å prøve noe nytt igjen og rett for å ikke mestre. Nå prøver jeg, og jeg kan feile. Men jeg prøver nå i det minste å få til noe.

Og det er godt nok for meg nå.


Saken og bildene ble skrevet og tatt av Journalist Bjørn Inge Rødfoss. EUB.

-Cecilie Hansen (Sessahansen)




Kontakt 
Har du spørsmål om samarbeid, kommer fra en fortetningsvirksomhet som ønsker annonsering eller bare har et spørsmål du ønsker å stille meg ? Send meg en e-post så svarer jeg forløpende! 
FOLLOW @ INSTAGRAM

© 2023 by Annie Branson. Proudly created with Wix.com