Søk

Operasjonen

Så langt på denne bloggen har jeg bare skrevet om positive ting. Ting som gjør meg glad og ting som er ganske overfladiske. Men det er nok noen som lurer. For jeg har ikke skrevet noe om det på mine offentlige profiler. Men føler nå at jeg må det. Jeg skal inn i fase to av denne forandringen av meg selv. Og da snakker jeg ikke om personlighetsmessig eller psykisk men fysisk. Hvem er jeg nå? Jeg er meg selv, men i en ny versjon. Som jeg ennå ikke har vendt meg til. Det er og vil bli en prosess. En prosess som allerede har pågått et år. I det stille med bare venner og familie som vitner.

Dette bildet ble tatt dagen før operasjonen. Bildene som ble tatt da ble tatt av pappan min, som et minne om hvordan jeg så ut. Dette var mitt eget ønske.


Jeg skrev på den gamle bloggen min om mobbingen fra barneskolen som fulgte meg videre opp til videregående på grunn av fødselsmerket mitt. Dette var en sak som fikk mye oppmerksomhet. Så mye at det ble slutten på bloggingen for meg da. Jeg greide ikke all oppmerksomheten det fikk. Og jeg fikk til og med pes for det på skolen. Fikk kommentarer på det. Beskjed om at den eneste grunnen til at jeg gikk ut med mitt personlige problem var for oppmerksomheten. Og det gikk så inn på meg. Etter det eskalerte som det gjorde og jeg fikk disse tilbakemeldingene fra folk på skolen greide jeg ikke mer. Jeg fikk noe godt ut av det, men jeg fikk ikke gått videre med det fordi jeg rett og slett ikke var sterk nok.

Målet mitt var å hjelpe andre i samme situasjon. Og andre som ble mobbet generelt. Og jeg fikk så utrolig mange positive tilbakemeldinger at jeg tror ikke jeg fikk svart alle en gang. Meldinger fra folk som hadde fødselsmerker, store pigmentflekker eller andre ting de ble mobbet for. Og de delte historiene sine med meg, hvilket jeg satte stor pris på. For man skal være sterk for å innrømme at man også er svak.


I løpet av tiden etter har det skjedd mye. Jeg har vært til flere konsultasjoner på Rikshospitalet. Det er der jeg i alle år har vært i sammenheng med fødselsmerker mitt. Det er der jeg som liten var gjennom 12 laserbehandlinger under full narkose uten hell. Og jeg visste når jeg var i kontakt med de igjen nå for 2 år siden at laserbehandling var ikke et alternativ som ville fungere nå.

Det er mange grunner til at jeg har gjort det jeg har gjort nå. Men det er EN faktor som ikke har spilt inn på avgjørelsen min. Og det er at jeg har IKKE gjort dette fordi jeg var misfornøyd med meg selv og lot mobberne vinne.

Jeg tok denne avgjørelsen grunnet min fremtidige helse, og hva som videre kunne skje med fødselsmerket når jeg blir eldre. Det er mye som kan skje på 10-20 år. Eller 30-50. Og jeg vil leve et godt liv, så jeg tok denne avgjørelsen med tanke på fremtiden min. Tidligere har jeg fått beskjed om at det er lite sjans for at det ville utvikle seg noe kreft i fødselsmerket mitt. Eller rettere sagt, pigment ansamlingen min. Den blir mørkere av sola. Og siden den sitter i ansiktet er den eksponert for solstråler hele tiden. Det er derfor jeg følte en usikkerhet her, for hvem vet om det om 30 år kan ha utviklet seg noe nettopp på grunn av denne stadige eksponeringen for sol? Det er ingen som kan love at noe sånt ikke skjer. Og om det skulle ha blitt et problem med den da, ville det nok blitt et større inngrep som ville gjort større forandringer på utseendet mitt.


Så før Jul i 2016 var jeg til konsultasjon hos en Plastisk Kirurg. Og han virket lite i tvil på at det var en god og riktig avgjørelse å fjerne fødselsmerket. Jeg trengte tenke litt. Det var så mye å ta innover seg. Jeg likte sånn jeg var, det var meg så jeg ville jo ikke forandre det. Men så prøvde jeg tenke langsiktig.

Jeg fikk lagt frem to fremgangsmåter med to forskjellige resultater. Det var først en fremgangsmåte som ville bli å fjerne hele fødselsmerket og "snurpe" det sammen så mye som mulig fra alle kanter. Det ville etterlate et åpent sår på noen centimeter i diameter. Dette skulle da gro og bli et "stygt" arr som senere skulle fjernes og sys helt sammen. Det ville bli en prosess som skulle tas i to omganger med 6 til 8 ukers mellomrom mellom hvert inngrep. Dette ville gi huden tid til å strekke seg og ville gi et resultat av et kortere og mindre arr midt på kinnet.

Fremgangsmåte nr. 2 var å fjerne hele fødselsmerker og sy det rett sammen. Resultatet ville bli et langt arr midt på kinnet litt lengre enn fødselsmerket selv. Dette inngrepet ville også gjøre ansiktet mitt veldig stramt og ikke gi huden muligheten til å strekke seg før etter selve inngrepet. Begge inngrepene fulgte det jo også med noen risikoer. Både selve inngrepet, narkosen og i ettertid er det jo alltids sjans for å få en infeksjon. Det sa kirurgen at var ca. 3% sjans for å få i ansiktet.

Kirurgen min merket at jeg var veldig usikker, men som de sa var det litt ventetid. Jeg takket ja til operasjonen og valgte den første fremgangsmåten de foreslo men hadde jo ikke fått noen dato så jeg hadde ennå muligheten til å ombestemme meg. Rundt Februar 2017 fikk jeg brev i posten med innkallelse. Dagen etter bursdagen min hadde jeg fått oppsatt time for operasjon. 27 Februar. Jeg fikk ikke så lang betenkningstid da, og var ennå usikker. Jeg måtte svare på om jeg ønsket operasjonen eller ikke i løpet av den kommende uka. Grunnet usikkerheten min ringte jeg og spurte om det var mulig å vente til etter sommeren. Jeg skyldte vel på at jeg ikke ville gå med bandasje og plaster over sommeren der og da. Men det var usikkerheten på om jeg faktisk ville dette som tok avgjørelsen på å flytte timen.

Da fikk jeg beskjed om at jeg da ville få en ny innkallelse mot slutten av sommeren.

Vinteren tok slutt, våren kom og sommeren gikk. Så fikk jeg en ny innkallelse. Da hadde jeg bare noen dager på å gi beskjed. Og jeg visste at om jeg ikke takket ja nå ville jeg mest sannsynlig miste plassen og muligheten til å gjøre dette. Den dagen var den mest slitsomme og vondeste dagen min på lenge. Jeg fikk nesten ikke sove og jeg hadde vondt i brystet. Det gikk et par dager, så en kveld satt jeg ved kjøkkenbordet hjemme med papiret i hånda og leste. Jeg måtte bestemme meg. Og der og da skjønte jeg at jeg ikke ville greie å bare ta et valg. Så jeg fant litt papir, og skrev tre ja og tre nei på det. Så klippet jeg det opp i seks små lapper og puttet de i en hatt jeg fant på gamlerommet mitt og blandet de godt.

Jeg trakk den første. Der stod det JA. Så bad jeg mamma min trekke en og ikke si hva det stod til meg før jeg bad henne. Hun satt på kjøkkenet hun og. Så gikk jeg i gangen til der pappa stod og fikset skriveren vår og bad han trekke en lapp og. Han fikk heller ikke si hva det stod. Så gikk jeg på kjøkkenet igjen og spurte om de begge kunne si hva det stod på lappene deres.

Begge to trakk ja.

Og da tenkte jeg. Når det er seks lapper, tre med nei og tre med ja. Og vi er tre stykker som trekker og alle trekker ja. Da er det meningen at jeg skal gjøre det. Så dagen etter ringte jeg og ga beskjed om at jeg takket ja til operasjonen den 11 september.


Disse bildene er tatt operasjonsdagen. Bildet til høyre er det siste bildet tatt av meg selv med fødselsmerke.t


På operasjonsdagen skulle jeg bli tatt inn på morgenen. Jeg ble sendt til Aker sykehus. Det jeg da grudde meg mest til var faktisk kanylen. Ikke selve operasjonen, for da visste jeg jo at jeg kom til å være i narkose men jeg har ganske skrekken for nåler så det var det jeg grudde meg mest til. Når vi kom oss til riktig sted, fikk jeg beskjed om å skifte og gjøre meg klar. Trodde da jeg skulle fryse ihjel da jeg fra før av er så kald av meg og skulle ha på meg den tynne sykehus skjorta. Etter dette ble jeg satt på et rom hvor jeg ventet og ventet og ventet. De var forsinket. Og det gjorde ikke klumpen jeg hadde i magen særlig mye mindre. Det kom en sykepleier inn, og fortalte hun da skulle sette kanylen på meg. Og det var det jeg grudde meg mest til. Jeg ble så kald på hendene, at alle blodårer bare trakk seg sammen og ble så og si umulige å se. Dette gjorde egentlig saken bare verre. For det som da skjedde var at jeg fikk 2 bom-stikk hvor hun ikke traff. Og jeg følte meg litt som en nålepute der jeg satt. På tredje forsøket traff hun etter å ha gitt meg en pause og en hanske fylt med varmt vann for å lokke frem blodårene mine igjen. For meg da var det verste over. Trodde jeg.

Etter jeg endelig ble hentet inn, sa jeg hade til mamma som hadde fått lov å bli med meg inn mens pappa satt på gangen. Mange tenker nok at det var rart å ha med både mamma og pappa når jeg er 19 år gammel. Men de har alltid vært med meg under alt som har blitt gjort med fødselsmerket mitt. Så derfor ønsket jeg å ha de der med meg når det faktisk skulle skje en forandring som dette. Det de prøvde så godt de kunne å få gjort for meg når jeg var liten med laseroperasjonene. Som ikke fungerte.

Jeg tok følge med to sykepleiere inn i operasjonsstua. Om jeg var stresset eller rolig var vanskelig å si. For jeg følte meg rolig, men etter som de satte på meg de forskjellige tingene jeg skulle ha på under operasjonen som målte både puls, metningen min og alt så jeg at jeg hadde litt høy puls. Det er vel i grunnen normalt. Har jo aldri operert noe før. Så kanskje ikke så rart at jeg hadde litt høy puls. Etter dette fikk jeg noe beroligende inn i den ene kanyle inngangen og kjente jeg ble skikkelig sløv. Alt av tanker i hodet mitt ble borte og de spurte meg om jeg kjente jeg ble litt slapp og trøtt. Jeg svarte ja. Etter dette fikk jeg beskjed om at nå kom selve narkosen og det tok ikke mange sekundene før jeg sovnet. Nå var alt overlatt i dems hender. Og jeg sov stille og fredfullt uten å få med meg noen ting.

Når jeg våknet var jeg utrolig sløv. Jeg våknet flere ganger men sovnet igjen. Sykepleierne ville jo selvfølgelig ha meg fort oppe å gå og spise. Men jeg sovnet flere ganger før jeg til slutt greide åpne øynene ordentlig å følge med. Da fikk jeg spørsmål om jeg ville ha noe å spise og om jeg ville ha et rundstykke. Jeg var enda så nummen i ansiktet at jeg ikke kjente noe. Så når jeg fikk rundstykket og prøvde åpne munnen sprutet det blod ut av plasteret på kinnet mitt. Det kom sykepleier med sterile gasbind som de ga meg for å legge på. Jeg kunne knapt åpne munnen min på dette tidspunktet og siklet mer eller mindre når jeg snakket. Så jeg droppet det. Jeg prøvde med små forsiktige munnfuller å få spist dette rundstykket. Jeg var så sulten, men det var så seigt og vanskelig når jeg ikke fikk åpnet munnen min ordentlig. Når jeg var ferdig med å spise var det å gå en tur på toalettet og så å kle på seg. Da med beskjeden at jeg ikke fikk lov å bøye meg for jeg kunne ikke få blodet rennende til hodet.

Dette var starten på en lang og slitsom uke. Jeg skulle tilbake etter en uke for å ta stingene. Og måtte sove sittende de første dagene etter operasjonen. Det fortsatte å blø ut av plasteret så vi ringte sykehuset som da sa dette kunne skje en liten stund etter. Jeg hadde også vondt og hadde fått smertestillende for dette men det ga seg liksom ikke. Etter noen dager sluttet det å blø men begynte å væske i stedet. Det var synlig blod igjennom plasteret mitt. Jeg syntes dette var veldig rart. Det nærmet seg at jeg skulle ta stingene, og jeg kjente en vondt lukt fra plasteret. Det luktet råttent, rett og slett grusomt. Det satt rett ved nesa mi så jeg kjente det jo hele tiden.

Her ser dere hvordan plasteret så ut rett etter operasjonen.


Da dagen for å fjerne stingene var kommet, hadde jeg på følelsen at noe ikke var helt bra. Vi kom inn på sykehuset og jeg fortalte sykepleieren som hentet meg at det luktet veldig vondt av plasteret og at det ennå kom væske ut av det. Kirurgen min skulle heldigvis være den som tok stingene. Så når han kom begynte de å ta av plasteret. Jeg kjente at plasteret var av, og jeg så ansiktet til kirurgen min. Han var veldig alvorlig i det han begynte å forsiktig pille på stingene. Etter som han klippet seg oppover og fjernet stingene kunne jeg kjenne at kinnet mitt som hadde føltes og vært så stramt etter operasjonen ble veldig slapt. Merket umiddelbart at jeg hadde mer bevegelighet. Jeg så det alvorlige ansiktet til kirurgen min ble mer oppgitt. Han sa ingenting. Noe var galt, og etter å ha sett nærmere på det sa han at det hadde blitt en infeksjon i operasjonssåret og at det derfor ikke hadde grodd.


Jeg så ikke selv hvordan det så ut men hadde med mamma og pappa som kunne se. Mamma reiste seg opp først og kom bort men snudde raskt og satte seg igjen. Hun ble kritthvit i ansiktet i det hun så meg. Så kom pappen min og tok en titt, og jeg bad han ta bilde av hvordan det så ut. Det gjorde helt grusomt vondt når han renset det, men jeg vendte meg til det etter hvert. Han spurte om jeg ville ha bedøvelse men tanken på en nål der og da var ikke noe bedre så takket nei. Etter dette renset kirurgen min såret nøye og la på en spesiell bandasje som inneholdt "medisin" som han sa. Så fikk jeg en kjempe stor plaster lapp oppå bandasjen han la på til slutt.


Mindre vakkert glansbilde av meg haha. Og beklager på forhånd for et forstyrrende bilde. Men slik så det ut etter stingene ble tatt denne dagen. Et åpent kjøttsår og masse puss i såret. Her var det kun ett sting som satt igjen. Det spratt opp igjen dagen etter.  


Det gikk ikke opp for meg hva som egentlig hadde skjedd før vi var på vei ut fra sykehuset og stoppet innom apoteket der. Vi var alle litt frustrerte og skuffet over situasjonen. Det ville nå gå 1 uke med åpent sår hvor jeg måtte til et legesenter for å rense det hver eneste dag. Så måtte jeg tilbake så de kunne ta en ny vurdering på en ny operasjon og finne en ny løsning. På grunn av skuffelsen som jeg og også foreldrene mine kjente på nå ble vi litt hissige på hverandre inne på apoteket der. Vi ble det bare på grunn av diskusjonen over hvilket plaster vi skulle kjøpe. Det var ikke på grunn av plasteret men på grunn av skuffelsen de hadde ovenfor meg. Jeg tålte ingenting på dette tidspunktet og innså da hva som hadde skjedd. Jeg knakk og gikk ut av apoteket og satte meg ned på en stol utenfor der og gråt. Jeg skjønte ikke at det var mulig å ha sånn uflaks. Med 3% sjans for å få en infeksjon, så greide jeg falle innenfor de 3 prosentene.

Uken som kom etter dette ble for meg tortur både fysisk og psykisk. Jeg fikk ikke sove om kvelden for jeg visste jeg skulle opp og bort på legesenteret for å rense såret. Det skulle renses hver dag til det ikke var noe "puss" eller infeksjon igjen.

Slik så det ut. Dag 1 etter fjerning av sting til venstre og siste dagen med rens til høyre.


Etter denne uken var over hadde jeg time igjen på Rikshospitalet på fredagen. Der konkluderte kirurgen min med at over helgen ville han operere meg. Det trengtes bare et par rens til. Dette var en lettelse for meg. Men også en strek i regningen. For jeg fikk da beskjed om at såret ville sys sammen slik det var. Og det ville da med andre ord bli et langt arr og ikke et kort ett. Det ville bli som fremgangsmåte nr. 2 de foreslo første konsultasjon og den jeg da ikke ønsket å ta. Det var mye å ta innover seg, men der og da var jeg bare klar for å bli kvitt dette kjøttsåret jeg hadde. Inngrepet skulle skje mens jeg var våken og det skulle skjæres nye sårkanter og sys med fager hånd.


Den kommende helgen skulle jeg bli med foreldrene mine på hytta i Folldal. Og det var deilig å komme seg unna hjemme og få tankene på noe annet. Bare å se noe annet og sove et annet sted var en befrielse for meg. Og jeg slapp å grue med så mye til det som skulle skje etter helgen.


Mandag morgen var det inn på sykehuset igjen. Og etter å ha ventet litt var det endelig min tur. Var en annen type rutine denne gangen enn første gangen. Og da jeg skulle opereres på nytt fikk jeg noe beroligende men ikke narkose. Ikke trengte jeg det heller, for med så lite søvn jeg hadde hatt natt til denne dagen var jeg så utslitt at når jeg fikk det beroligende sovnet jeg av meg selv og sov gjennom hele operasjonen. Godt jobba, men tror det egentlig var like greit.

Resultatet ble et litt hovent ansikt og litt stramt kinn de neste ukene. Men var lettet over at de hadde fått sydd det sammen. Alle forhåndsregler ble tatt og jeg ble godt oppfulgt etter dette av kirurgen min. Jeg var veldig spent på hvordan det ville bli og stingene skulle tas en uke etter dette som ved første operasjon. Skal ærlig si at jeg hadde en følelse av at denne gangen skulle det ikke bli noe mer tull. Satt ikke igjen med en dårlig magefølelse.


Bildet til venstre er før stingene ble tatt og høyre er rett etter. Her hadde de tatt av plasteret og det lyse imellom stingene er skorpe. Det var et godt tegn på at det hadde grodd.


Etter dette fikk jeg beskjed om å fortsette å bruke plaster så lenge som mulig. Minst 3-4 måneder men helst 6 måneder. Jeg brukte vel plastrer opp mot over et halvt år. Dette på grunn av at plasteret ville hjelpe arret i å ikke strekke seg, derav ville det bli tynnest mulig. Og da alt ikke gikk etter planen tenkte jeg at jeg hvert fall kunne gjøre mitt for et best mulig resultat slik det var blitt nå.

Jeg prøvde så godt jeg kunne, hver eneste uke å ta bilde av arret når jeg byttet plaster på det for å følge med hele syklusen og hvordan det forandret seg. Jeg vet ikke hvilken rekkefølge alle disse bildene egentlig skulle være men legger med bildene av ukene etter.


Og etter over ett år nå har det blitt det jeg vil kalle bra. Jeg glemmer ofte at jeg har fjernet fødselsmerket mitt ennå. Men selv om alt er på sitt beste nå har jeg ennå to små "misdannelser" etter operasjonen, på grunn av at de måtte bare dra det sammen og sy det. Derfor skal jeg til en ny konsultasjon i løpet av høsten og fortløpende etter det inn å få fikset disse "feilene". Om det blir et mindre inngrep eller om de bruker en annen metode for å fikse det vet jeg ikke. Det er en forhøyning i huden min øverst og nederst på arret som gjør den siden av ansiktet mitt litt usymmetrisk. Familie og venner legger ikke så godt merke til det lenger men fremmede gjør. Har fått kommentarer på det også, haha. Men det skal fikses så forhåpentligvis vil jeg slippe å få flere.

Dette bildet ligger på instagramen min. Men det bildet er speilvendt, lyset er justert litt lysere og jeg har glattet ut arret og huden min. Det er noe jeg sikkert kommer til å gjøre på arret for alltid. For at det blir heeelt usynlig blir det aldri. Men her er er orginalen. For jeg har ikke noe imot av å dele originalene, jeg tror de fleste fikser litt her og der på bildene de poster på instagram. Jeg tenker man gjør det man vil, men med måte. Og bloggen min vil kanskje bli mitt sted å innimellom poste nettopp de ikke retusjerte bildene.


Jeg er stolt av den jeg var og stolt av den jeg har blitt nå. Det er fortsatt meg. Og det vil det alltid være. Alle har sine grunner til forandringene de gjør. Men viktigheten med at jeg nettopp deler denne opplevelsen her, er at jeg gjorde ikke dette fordi noen knakk selvtilliten min med fødselsmerker mitt så jeg ville fjerne den. Jeg gjorde det for meg selv, fremtiden min og for å forsikre meg om at det ikke senere i mitt liv ville bli noen komplikasjoner med den. Alle som har noe de ikke liker ved seg selv, spesielt ting de er født med. Det er ikke noe å skamme seg over og ingen grunn til å kvitte seg med dem. Men hvis det er en fare for at det kan gjøre deg syk eller du kan få problemer med det. Så snakk med legen din og hør om det er noe du burde ta tak i. Det er ikke noe du må, og jeg sier ikke at alle som har noe i ligament av meg trenger å fjerne det av helsemessige årsaker men det er greit å være på vakt. Og jeg oppfordrer heller IKKE til operasjoner generelt. Det er på generell basis et privat valg men ikke noe som skal oppfordres til.

Håper alle som leser dette setter pris på at jeg deler det. Og siden jeg skrev om mobbingen og fødselsmerker mitt tidligere på bloggen jeg hadde før, ville jeg også fortelle videre hva som har vært og skjedd med den og med meg i tiden etter.

Og mitt tips til alle der ute, vær snille med hverandre og respekter hverandre slik dere er. Men også valgene dere gjør.



-Cecilie Hansen (Sessahansen)


Kontakt 
Har du spørsmål om samarbeid, kommer fra en fortetningsvirksomhet som ønsker annonsering eller bare har et spørsmål du ønsker å stille meg ? Send meg en e-post så svarer jeg forløpende! 
FOLLOW @ INSTAGRAM

© 2023 by Annie Branson. Proudly created with Wix.com